905 94 634 post@bratberger.no

Håndverksbrygging i Norge

Artikkel av Leif Stana

Før bryggeriene begynte å vokse fram tidlig i det 18’ende århundre blei det brygga jevnt og trutt i by og bygd over hele landet. Ølkonsumet lå den gang rundt 250 liter pr. innbygger mot ca. 50 liter i dag, det har med andre ord ikke gått framover på alle områder.

Noen hundreår tidligere var ølbrygging en lovpålagt plikt til alle bønder, den som ikke rettet seg etter loven risikerte å miste både gård og grunn.

Presteskapet var den gang som i dag, glad i både god mat og god drikke. Det var ikke bare potetdyrkinga de fikk sving på, de fikk også norske bønder til å dyrke humle som etter hvert blei den viktigste krydder urten til ølbrygging.

Men Adam var som kjent ikke lenge i paradiset. De karismatiske misjons- og avholdsbevegelsene som feide over landet for noen mannsaldre siden, tørrla det meste.

Bare i de innerste fjordarmer og mest bortgjømte dalstrøk overlevde øltradisjonene og bryggekunsten med nød og neppe. Det skal vi være glade for, for nå etter mange magre år med nedvurdering og lav status ser det ut for at hjemmebrygging, gardsbrygging og mikrobryggerier igjen får sin renessanse.

I det store utland har dette vært situasjonen lenge på tross av store strukturendringer i bryggerinæringa. I Danmark skjer det store ting for tida med åpning av et nytt vertshusbryggeri hver måned i snitt.

Her på berget er det også begynt å bli litt bevegelse. Vi har jo hatt noen få mikrobryggerier siden tidlig på 90 tallet, men på våren i 2003 tok endelig Stortinget seg sammen og vedtok Odelstingsproposisjon 42 etter 3 års langdryg komitébehandling. Denne ”proppen” åpnet for å delegere til kommunene å gi produksjonsløyve for gards- og vertshusbryggeri.

Et vesentlig byråkratisk hinder for å starte eget bryggeri blei fjernet med et pennestrøk, og rundskriv om ordningen sendt ut til kommunene som ikke trodde sine egne øyner.

Men det er alltid et men, og det var det her også. Ikke alle kunne søke, kun de som drev en eller annen form for bygde- eller kulturturisme og produktene måtte skjenkes over egen disk.

Staten skulle også ha fulle avgifter selv om produksjonskostnadene for er håndverksbrygger er langt høyere enn for bryggeriene. Mange hadde håpet på lettelser i alkoholavgiftene på linje med det engelske myndigheter har gjennomført for å styrke mangfoldet og tradisjonene, men den gang ei. Dette er et krav som det nok må kjempes for, og som ikke kommer av seg selv. Den norske bryggeriforening som også har mange små bryggerier som medlemmer burde være den fremste talsmann for nedsetting av ølavgiftene for mikrobryggerinæringa, men den gang ei. De store er fremdeles størst også i bryggeriforeninga så slike tanker blir nok raskt og effektivt stanset.

I mellomtiden kan vi trøste oss med hjemmebrygget og helt avgiftsfritt øl til rundt kr. 5,- pr halvliter. Tipp topp utstyr finnes på markedet til en rimelig penge, råvarer likeså til alle mulige øltyper. Kompaktbryggeriene til AS Brygging (www.brygging.no) kan anbefales i så måte, de finnes i størrelser fra 35 til 95 liter brutto og byggeprosessen er både enkel og rask. En får ikke bedre øl ved å bruke store summer på automatisk bryggeutstyr der en dator tar seg av prosessen, snarere tvert i mot. Brygging er ingen eksakt vitenskap, heller et håndverk der bryggeren selv legger sin sjel i resultatet og høster egne erfaringer.